FLODEN av Bjørn Eidsvåg

Det renner ei elv, en duvande flod gjennom livet mitt

Eg fylles av mildhet og fred når eg vasse i sivet ditt

Og kver gang eg våge å bada i deg blir eg heil og rein

Og eg kjenne eit lindrande ljus gå gjennom marg og bein

ref: Eg lure nå på koffor bade e'kje meir i det

Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg

Det kan nesten virka som om eg prøve å unngå det

Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg

Forunderleg, forunderleg

Det finnes en brønn, ei kjelda te liv i min egen plass

Kjærleik e navnet å blikket blir klart ved det minste glass

å kver gang eg våge å drikka av det blir eg heil og rein

Og eg kjenne eit lindrade ljus gå gjennom marg og bein

ref: Eg lure nå på koffor drikk eg ikkje meir av det

Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg

Det kan nesten virke som om eg prøve å unngå det

Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg

Forunderleg, forunderleg

Eg vil trossa den motstand eg har mot å ta imot det som e godt

Det ikkje lurt å gå rundt å sjå etter det som eg alt har fått

ref: Eg lure nå på koffor bade e'kje meir i det Koffor, koffor

når eg kjenne det goa du gjør med meg

Det kan nesten virka som om eg prøve å unngå det

Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg

Forunderleg, forunderleg